Svalbards historie

Navnet på Norges nordligste øy stammer fra urnorsk og betyr Kald Kyst, noe som passer utmerket til denne spesielle plassen. Norske vikinger oppdaget øya så tidlig som det 11. århundret og et par hundre år senere begynte fiskere å bygge sommerhus der.

Hvalfangsten i området var veldig populær på 1600-tallet, noen få år etter at hollenderen Barentsz satte øya på kartet samtidig med de andre områdene nord for Finnmark. Arktisk turisme ble populært ved slutten av det 19. århundret og enkelte utflukter har blitt arrangert helt siden da. Det meget spesielle med øya er de tre tusen ville isbjørnene som kaller Svalbard sitt hjem. Det særegne “Fare for isbjørn”-skiltet finnes kun her av den grunn.

Roald Amundsen brukte Svalbard som utgangspunkt under sine ekspedisjoner til nordpolen mens bergdriften satte fart på økonomien. Flere land fikk interessen vekket av Svalbards potensiale. Sovjetunionen prøvde å legge krav på øya, men kom ikke lenger enn å få lov til å etablere gruvedriften ved Pyramiden og Barentsburg. I dag er en av disse byene, Pyramiden, blitt til en spøkelsesby og blir flittig brukt som destinasjoner av de mange turistkontorene i Longyearbyen. Sistnevnte er det eneste større tettstedet på Svalbard og teller litt over to tusen innbyggere.

På grunn av Svalbardtraktaten er hele jordens befolkning velkomne hit. Øya byr på lave skatter, er fritt for militære baser og flåter, og er et ypperlig sted for forskere, som blir invitert hit fra hele verden.